Operasjonen

Det kom så plutselig, som regn på en solskinsdag, som tatt ut av intet.
Det begynte å surre, og alt rundt meg ble så fjernt. Det begynte å pipe, og pipene ble sterker og sterker, mens stemmene ble fjernere og fjernere. Svetten piplet opp og la seg som et dekke på huden, så kald, så våt.
Det var som om verden var gjemt bak et sotet glass. Alt kunne skimtes, men det var så utydelig. Jeg kjempet og kjempet. Jeg ville ikke falle, ikke igjen.

Jeg møtte opp på legekontoret, så sikker og stålsatt. Dette skulle gå bra. Det gjorde det også, helt til legen min begynte å forklare hvordan han skjerte i huden, hvordan han laget pene snitt med skalpellen sin, slik at arret skulle bli lite og diskré. Da var min grense nådd.

Jeg var på vei inn i drømmeland.



(Etter spørsmål fra bekymret leser, vil jeg legge til at det var en lite dramatisk operasjon, kun fjerning av føflekk.)